Ungdom som har utført kriminelle handlinger bør få ungdomsstraff, ikke sone fengselsstraff. Barn- og ungdomskriminelle soner i dag sammen med voksne kriminelle i norske fengsler, til tross for enighet fra SV til FrP på Stortinget om at det ikke bør være slik.

Det følger av Barnekonvensjonens artikkel 37 at fengsling av barn er en siste utvei som kun kan benyttes i svært spesielle tilfeller. Likevel er det anslått at det til enhver tid er rundt 10 barn som gjennomfører straff i norske fengsler. Dette til tross for at Storberget i 2007 uttalte at han var trygg på å nå nullvisjonen allerede innen 2009. De fleste av disse barna soner i ordinære fengsler, uten særlige tilbud eller annen tilrettelegging for barn. De soner i selskap av tunge kriminelle voksne, og ofte langt hjemmefra. På bakgrunn av dette har FNs komité for barns rettigheter rettet sterk kritikk mot Norge. Spesielt ille synes barnekomiteen det er at barn deler celle med voksne kriminelle som kan være over 25 år eldre enn dem. 12 av døgnets timer er barna alene med den voksne på cella.

Jeg er svært kritiske til fengsling av barn. Det er ingen tvil om at kriminelle mindreårige har et annet behov enn voksne lovbrytere, og fengselet er ikke tilpasset denne gruppen. Det er ingen særbehandling av barn i fengsel. De kommer inn på en anstalt med voksne som ofte er tunge kriminelle, og de får ideer og knytter kontakter. Det gjør det vanskelig å komme ut av kriminaliteten. Den beste samfunnsbeskyttelsen er å hindre tilbakefall. Ved å sette barn i vanlig fengsel blir de i ikke mindre tilbøyelig til å begå nye straffbare handlinger. Det gjør veien inn til en kriminell løpebane kort, og faren for tilbakefall er stor. To av tre i aldersgruppen 15–17 som ble siktet i 2006, ble siktet igjen i løpet av den etterfølgende femårsperioden, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Dette viser at fengsling av barn ikke fungerer.

De fleste barn som soner fengselsstraff, soner langt hjemmefra. De blir tatt bort fra venner og familie, og opplever å få sin telefontid med de hjemme begrenset til ned mot en halvtime i uken. Dette gjør at barna, i tillegg til å bli utsatt for en hverdag omringet av voksne, tunge kriminelle, blir isolert fra venner og familie. Heller ikke dette er noe som gjør det enklere for barna å komme tilbake til en normal hverdag.

Det har blitt brukt mye penger på å ruste opp og lage nye såkalt ”barneplasser”. En ting er at det til tross for MYE penger, ikke er mer enn 4 plasser i Bergen, og at de i Oslo står på vent. En annen, og viktigere side, er at disse pengene heller burde blitt brukt på alternativ straff.
Barnefengslene blir bygget, selv om det finnes åpenbare alternativer. Tiltak tilpasset det enkelte barn, der soningen foregår utenfor anstalt, kan fremme raskere reintegrering i tråd med retningslinjene i barnekonvensjonen. Permanente barnefengsler er bedre enn tradisjonelle fengsler og enklere å administrere enn lokale tiltak. Barneplasser i fengsel er ikke det beste for barna, men det enkleste for myndighetene.
Stortinget har vedtatt, enstemmig, at man skal gå for ungdomsstraff.

Ungdomsstraffen er et alternativ til ubetinget fengsel og samfunnsstraff for barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Ungdommene skal blant annet delta på møter der alle berørte parter og representanter fra skole, barnevern, politi og kriminalomsorg skal være tilstede. Det skal tilbys ulike kriminalitetsforebyggende tiltak, og den unges ressurser og vilje til å ta et oppgjør med egen kriminalitet skal stå i fokus. Formålet er å gi den unge lovbryteren økt forståelse av hvilke konsekvenser handlingen har medført for de berørte og samtidig sikre at det blir gitt nødvendig hjelp og støtte. Ordningen synes å ha en positiv effekt på unge kriminelle og har fått gode tilbakemeldinger fra konfliktråd som har gjort forsøk med ordningen.

Det er bekymringsverdig at arbeidet med å opprette flere ungdomsplasser fortsetter. Vi ser tydelig av erfaringer fra andre land at når det blir større tilgang på ungdsomfengselsplasser, blir også bruken av de økt. Dvs at flere barn blir dømt til fengselssoning. Man kan argumentere for at ungdsomplassene er bedre enn vanlige fengselsplasser. Problemet med de, er at barna fortsatt er langt hjemmefra, og at enhetene blir så små, at det ikke er langt unna å bli satt på isolat. Dette skjer til tross for at Venstre i budsjettforliket fikk gjennomslag for at ungdomsstraffen skal tre i kraft fra over sommeren.

Det er svært få kriminelle barn i Norge. I de fleste lokalmiljøer vil det gå lang tid mellom hver gang det vil være aktuelt å vurdere fengselsstraff for en av deres ungdommer. Dette gjør at et sentralt team med eksperter sammen med lokalskole, pedagoger, barnevern og psykologer, vil kunne gå inn og lage et tilrettelagt opplegg for å reintegrere barnet i samfunnet.

Jeg har troen på skreddersydde løsninger. Det er heldigvis ikke slik at det er veldig mange kriminelle barn i Norge. De fleste steder i landet vil det forhåpentligvis gå tiår mellom hver gang det er behov for å holde et barn i en soningsform. Et kompetent, sentralt team kan da sammen med plasseringskommunen legge til rette for å skape et tilpasset reintegrerende soningsopplegg