Innlegget er anonymisert av hensyn til de involverte personene.

 

Jeg har lyst til å fortelle en historie om en opplevelse jeg hadde tidligere i år. Når man leser om familievold i media, får man inntrykk av at det ikke tas på alvor, og at det kan gjøre vondt verre ved å melde ifra. Dette er sikkert tilfelle i mange situasjoner, men ikke alltid. Derfor har jeg lyst til å dele denne opplevelsen.

 

Som hundeeier går jeg mye tur, og ser og hører mye der jeg beveger meg. Tidligere i år var jeg ute på en av disse turene, da jeg gikk forbi et bygg det kom høye skrik fra. Første tanke var at det var et barn som hadde slått seg vrang, men noe fikk meg allikevel til å stoppe. Skrikene var på et vis annerledes. Kort tid etter kom også to damer, som stoppet sammen med meg. Hylene ble mer intense, og vi mer og mer stresset. Hva gjør man i en slik situasjon? Den ene damen som kjente til området, fortalte at far i huset “ikke var helt god”, og at hun var redd for at å ringe på ville kunne forverre situasjonen. Vi var jo heller ikke sikre på hva som faktisk skjedde. Det er jo sånn at noen barn bare skriker mer enn andre.

 

Det kom to små jenter ut av bygget. Vi stoppet dem og spurte om de visste hva som skjedde. “Det er lillebror”, sa den ene. “Vet dere hva som skjer der oppe, for det høres ikke ut som om han har det så bra?” spurte vi. Jentene vekslet et blikk før før den ene nesten ropte “Ingenting!”. Den andre jenta lente seg mot den første og hvisket: “vi må fortelle sannheten…”. De så redde ut. Det skar i hjertet, og vi ble mer og mer sikre på at det ikke var en trassig treåring eller et kolikkbarn som var grunnen til hylene. En av de andre damene ble streng i stemmen “Hvis dere vet hva som skjer må dere fortelle oss det. Hvis ikke blir vi nødt til å ringe politiet, for vi blir veldig redde for hva som skjer her!”. Det ble lenge stille, før en av dem åpnet munnen “storebror banker lillebror…”. Jentene så på hverandre før de løp.

politi_logo

Vi ringte politiet og tok sjansen på å ringe på døren til bygget. Politiet svarte, men ingen svarte dørtelefonen. Politiet sa de skulle komme. Vi ble enige om at det kunne virke provoserende om alle stod utenfor bygget, og at det kunne forverre situasjonen. Vi ble enige om å gå runder i nabolaget, og følge opp at politiet faktisk kom, og høre etter om hylene stanset. Motvillige og med høy puls gikk vi, maktesløse og med klump i magen. Etter 10-15 minutter gikk jeg tilbake til bygget. Jeg forventet ikke å se politiet på plass enda, men jeg håpet at skrikene hadde stanset.

 

Jeg stoppet på avstand. Utenfor bygget stod politiet sammen med flere unge menn. De hadde tømt boligen, og hadde nå rolige samtaler med de involverte. Barnet var fortsatt i leiligheten og fikk støtte og samtale der. På under 15 minutter hadde ikke bare politiet tatt telefonen på alvor, og kommet seg fort opp for å sjekke, de hadde også møtt opp mange nok til å håndtere situasjone godt og tømt leiligheten. Situasjonen under full kontroll.

 

Familievold er et omdiskutert politisk tema, og senest i høst behandlet bystyret en melding om saken. Ofte blir man sittende med følelsen av at mennesker i denne typen situasjoner faller mellom flere stoler. Hva som skjedde videre med familien vi ringte politiet om, vet jeg ikke, og med hensyn til deres privatliv, skal jeg heller ikke vite det. Tiden vi stod utenfor bygget var ikke mer enn et par minutter, men det føltes som en evighet, og det er forferdelig å forstå at noen har det så vondt, og man står maktesløs tilbake. Da var det godt å se at politiet tok saken så på alvor, og stilte opp med en gang, med fulle styrker.

 

Hvis du opplever noe lignende, ring politiet. Heller en gang for mye, enn en gang for lite.