Regjeringens forslag om å sende 300 fanger til Nederland er et feilskjær i justispolitikken. Forslaget er en kortsiktig løsning rettet mot symptomene uten å løse det egentlige problemet.

Foto: Sveinung Braathen

Foto: Sveinung Braathen

Det må være målet med kriminalomsorgen at personer som dømmes for lovbrudd skal rehabiliteres og komme tilbake til samfunnet med en reell mulighet til å mestre det. Noe av det mest vesentlige for å få til dette, er at den innsatte har kontakt med verden utenfor under soningen. Regjeringens forslag er et forsøk på å løse et kapasitetsproblem, men man mister samtidig mange muligheter for vellykket rehabilitering, og sjansene for gjentatt kriminalitet og at de innsatte faller utenfor samfunnet ved løslatelse økes betraktelig.

Normalitetsprinsippet innebærer at straffen er frihetsbegrensningen, og at straffen ikke skal være mer tyngende enn det som er nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn. Det betyr også at innsatte og domfelte som hovedregel ikke skal gis en tilleggsstraff ved at de fratas andre goder, som muligheten til sosial kontakt gjennom besøk, permisjoner og telefonkontakt. Hvis regjeringen skal opprettholde dette prinsippet for de rundt 300 fangene de vil sende til Nederland, blir det store reisekostnader. Dette er regninger Regjeringen ikke har sagt noe om hvem som skal stå for.

Tilleggsstraffen for den enkelte innsatte blir stor når deres kontakt med det norske samfunnet blir innskrenket. Det vil være en ekstra belastning for den innsatte å bli flyttet fra Norge, noe som kan minske sjansene for rehabilitering ytterligere. I tillegg er det rimelig å anta at en flytting av soningsplass til et annet land vil vanskeligjøre adgang til å ta utdanning ved norske utdanningsinstitusjoner eller gjøre det svært dyrt. I tillegg vil avtaler med lokale biblioteker, rettshjelpsorganisasjoner som Jussbuss og støtteorganisasjoner som Nettverk etter soning forsvinne. Disse har vist seg å ha stor positiv påvirkning på livet etter endt soning.

 

2013-06-05 09.55.22

Utenlandsk soning straffer også den uskyldige tredjeparten, nemlig barn og familie av innsatte. Mange innsatte har familie i Norge, både de med norsk statsborgerskap og utenlandske innsatte med utvisningsvedtak. Samvær med barn og familie blir langt vanskeligere dersom forelderen soner i utlandet. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn, uavhengig av barnets foreldre. Ved å flytte far eller mor til utlandet vanskeliggjøres samværet betydelig. Innsatte, uavhengig av om det er norske statsborgere eller utlendinger, har behov for samvær med familie og tilgang på rettshjelp. Det er utvilsomt at det er enklere å bevare forhold mellom barn og forelder om man kan komme på besøk i et norsk fengsel, enn om man må reise til Nederland.
Mens Norges utfordring med lange fengselskøer blir mer og mer kritisk, stenger Sverige fengsler på grunn behovsmangel. Mens en stor andel av de som dømmes i Norge, dømmes til fengselsstraff, gir domstolene i Sverige stadig flere alternative straffer til fengsel. Dette har ikke ført til en økning av kriminalitet, men kan snarere ha bidratt til at flere har et liv å gå tilbake til etter endt soning.

Regjeringen i Norge har allerede tatt et skritt i feil retning i sin fengselspolitikk. De har kuttet i ordninger som bøtetjenesten, som ville latt fartssyndere og personer med ubetalte bøter sone med samfunnstjeneste i stedet for fengselsstraff. Dette er lovbrudd som det burde kunne være mulig å bøte på ved å bidra til samfunnet.

Det er ingen tvil om at soningskøer er et alvorlig problem som må tas tak i. Det er ikke i orden at mennesker sliter med å komme tilbake i arbeid og må sette livene sine på vent i flere år, fordi de på en ukjent dato skal inn i fengsel. Flere, særlig unge, vil da kunne ha rehabilitert seg selv og kan bidra til samfunnet ved å gjennomføre utdanning og begynne i arbeid. De er ikke farlige for samfunnet og sjansen for gjentatt kriminalitet er lav.

Det er positivt at regjeringen forsøker å ta tak i utfordringene med soningsplasser, selv om de vil løse det på helt feil måte. Når regjeringen møter kritikk fra flere forskere, jussbuss, advokatforeningen og flere, bør de revurdere sitt standpunkt. Forslaget medfører at norske myndigheter mister kontroll med straffegjennomføringen til fangene som overføres. Dette er en problematikk som vi må løse internt i landet, hvor det bør legges til rette for rehabilitering og vi bør prioritere fengselsplasser til farlige kriminelle.