Bør en tillate religiøse symboler / hodeplagg hos politi og dommere i Norge?

Debatten om hvor mye av ens private karakter man kan utøve samtidig som man utøver et offentlig embete er en debatt som har gått opp og ned. I et sekulært samfunn som Norge kan det være vanskelig å forstå at et hodeplagg kan bety så mye for noen at det å ikke kunne bruke det på jobb, vil isolere de fra å velge det yrket. Men blir å tillate et slikt religiøst hodeplagg i yrker som politi og domsstolene å inkludere disse personene i vårt samfunn, og gi dem muligheten til å tjene landet sitt – uansett religionstilhørighet, eller svekker vi yrkenes tillit og troverdighet i samfunnet?

Nøytralitet

Et av argumentene som brukes mot hijab eller turban i politiet er at det fjerner nøytraliteten. Når du er på jobb for staten som voldsmonopol skal du ikke være et individ med egne meninger og tro. Du skal være nøytral og representere den uavhengige staten. Jeg er ikke så fryktelig urolig for det med «nøytraliteten», for å være helt ærlig. For meg handler det mer om hvorfor en skal sette religiøse symboler i en særstilling for uniformsunntak, og ikke andre antrekkspreferanser. Er det virkelig nok? Svaret er kanskje ja, ettersom religion er svært viktig for mange mennesker, ikke minst mange med flerkulturell bakgrunn. Og når vi først har et voldsmonopol i det vi kaller det flerkulturelle Norge, er det ikke en fordel at flere kulturer får innpass i det?

Provokasjon

Noen hevder at det å tillate religiøse hodeplagg i politiet vil bidra til å provosere. Det kan jo tenkes, men rasister kan også bli provosert av at noen med feil hudfarge jobber i politiet, eller samer eller homofile for den saks skyld. At noen i samfunnet ikke er klare for en utvidet integrering, vil for meg aldri være en begrunnelse for å la være. Hensynet til et folkepoliti bør settes høyere enn hensynet til at det kan oppleves ubehagelig for enkelte.

Vi må erkjenne at mennesker i samfunnet er ulike og har ulike behov, og av og til kan vi som samfunn velge å være storsinnede og være tolerante. Vi kan selvsagt stå beinhardt på et prinsipp om at en uniform er en uniform, men jeg mener det liberale er å sette folk først og forsøke å bygge broer mellom de forskjellene som er på folk og hjelpe mennesker med å være seg selv også på jobb. Religion har en enorm betydning i mange menneskers liv og deres rett til å tro er fellesskapets ansvar å beskytte. Dette handler ikke om at du har en iboende “rett” til å pynte uniformen din med hva det måtte være, det handler om at det betyr veldig mye for en del mennesker, og da kan vi velge å akseptere det. Det er ikke et stort problem. I Forsvaret har menn gått uniformerte med turban i åresvis uten at det har bydd på noen problemer.
Det virker på meg som om man ser seg blind på et falskt premiss: Enten er uniformen den samme på alle eller så må vi åpne opp for alle mulige artifakter. Jeg er uenig i det. Man kan si at den generelle regelen er at man går med uniform, og så kan ledelsen gjøre unntak dersom de ser at det er hensiktsmessig.

Speile samfunnet

Som liberaler skal man ha tonnevis med argumenter før man utestenger titusenvis av mennesker fra viktige yrkesgrupper på bakgrunn av deres religion og religiøse praksis. Er det virkelig slik at man mister tilliten til politifolk og dommere hvis de har en politihijab eller -turban som en naturlig del av uniformen, når disse tjeneste- og embedsmennene har gått gjennom lange utdannelser og ansettelsesprosesser og har strenge og etterprøvbare normer for hvordan de skal oppføre seg? Eller kan det være slik at vi snarere får mer tillitt til disse viktige yrkesgruppene når de speiler befolkningen og ikke utestenger kvalifisert arbeidskraft? Skal vi la fordommer og feilslått mistillit styre hvordan vi *uniformerer* statens ansatte?
Jeg vil ha et politi og en domstol som er forankret i folket, og for å få det må hele folket ha en reell mulighet til å søke seg dit. Det er det som er inni hodet som er avgjørende, ikke det som er på hodet. Holdninger, kunnskap, vurderingsevne og hvordan du møter andre mennesker, er det som er avgjørende for tillit til de som utøver offentlig myndighet.